Månedens gjenstand i mars2010

Siden denne bloggen er ny av dagen, er det fristende å legge inn noe eldre materiale også. Her er teksten til månedens gjenstand ved Forsvarsmuseet i mars 2010:

Morionhjem, en hjelmtype fra midten av 1500-tallet. Men er den ekte?

Morionhjelmen er en hjelm for fotfolket. Hjelmtypen er en karakteristisk hjelmtype som ofte kobles til de spanske conquistadorer og til Sveitsergarden i Vatikanet. Men den var nok mer utbredt enn som så den gangen midt på 1500-tallet, og bruken av morionhjelmer er kjent fra hele Europa. I forhold til en del samtidige rytterhjelmer var morionhjelmen relativt enkel å produsere. Den ga relativt god beskyttelse samtidig som den i liten grad begrenset bærerens utsyn og bevegelsesfrihet. De mest typiske kjennetegn er en kraftig og ganske høy kam på toppen og en flat hjelmkant rundt det hele som er kraftig oppoverbøyd i begge ender.
De aller fleste av disse hjelmene er laget i to halvdeler som er sveist og naglet sammen. Morionhjelm ble tatt i bruk i en periode da skytevåpnene enda ikke dominerte slagmarken totalt. Soldatene var utstyrt med, og trent i å bruke sine blanke våpen. Som beskyttelse mot hugg og slag fra sverd og stakevåpen fungerte den tilfredsstillende. Morionhjelmen ble benyttet både av menige soldater og offiserer. Det som skiller hjelmer for de forskjellige gruppene er som så ofte ellers at offiserenes hjelmer i større eller mindre omfang er utsmykket. Det kan variere fra de enkleste etsede eller graverte mønstre til reliefformede hjelmer med forgylling og blånering.
Et eksempel på ganske outrert hjelmutsmykning kan studeres i Rembrandts maleri Mannen med gullhjelmen. Riktignok bærer mannen på bildet en bassinet, eller pærehjelm. Sammenligningen er likevel i ikke uten verdi da bassinethjelmen ble brukt samtidig med morionhjelmen. Rembrandts maleri viser en offiser. Vi kan i alle fall anta at det er snakk om en offiser ut fra utsmykning i drakt og hjelm. En alminnelig fotsoldat ville ikke båret så forseggjorte klær eller beskyttelse.
Et element som kan virke fremmed ved denne månedens gjenstand er den noe overdrevne fjærpynten. Det kan se litt glorete ut med to store fargede fjærer på hjelmen. Hvordan skal man kunne gjemme seg for fienden når en er utrustet på denne måten, kan en spørre? En slik utsmykning viser med all mulig tydelighet at soldater på 1500-tallet ikke på noen måte hadde til hensikt å skjule seg for fienden. Det var først i det 19. århundret at soldatene så seg nødt til å finne skjul og dekning for fiendens ildgivning. I tidligere århundrer sto soldatene oppreist på slagmarken og kjempet mot en fiende de kunne se helt tydelig. Uniformene var ikke alltid så forskjellige for de stridende partene, så på slutten av 1400-tallet ble det en praksis å bære et felttegn for å vise hvilken armé, eller avdeling, den enkelte soldat tilhørte. I Danmark-Norge ble praksisen med felttegn bestemt av kong Fredrik II. I hans krigsartikkelbrev fra mai 1563 står det:

Enhver skal hafue Aftegn paa hans Hat, Klæder, eller offuer hans Harnisk i et rødt og guult baand.

Ved denne forordning bestemmer kongen at offiserer skal bære et rødt og gult tegn på hatten, klærne eller over harnisken. Det at det skulle være rød og gul farge kommer av at kongen var av oldenborgerslekt og huset Oldenborgs heraldiske farger er rødt og gult. (Dette er også årsaken til at lavettene til bronsekanonene som sees på norske festninger er malt i rødt og gult.)
Når offiserene bar hjelm ble de røde og gule fargene båret på hjelmen. Kravet til å bære felttegn må dessuten ha blitt utvidet med årene, for alle de morion- og cabassethjelmer som finnes i Forsvarsmuseets samlinger er utstyrt med holder for fjærpynt i bakkant. Denne holderen kalles en plumeholder. Det er intet skille om det er en offisers- eller mannskapshjem. Aller har plumeholderen montert. Den fargesprakende pynten er ikke helt uten mening. Under datidens kamper ble det ofte kjempet i rene falankser som stormet mot hverandre. Kampen kunne utarte til det rene håndgemeng, og det å holde oversikt over venn og fiende kunne være vanskelig. I tillegg ble det skutt med svartkrutt fra musketter og artilleri. Kruttrøyken kunne legge seg som en tåke over de allerede kaotiske kamphandlingene. Så det å ha et tydelig fargetegn på seg kunne forhindre at en ble angrepet av en av sine egne. En annen årsak til å bære et slikt fargesprakende felttegn var å se staselig ut. Avdelinger som står mot hverandre i hensikt å slå hverandre i hjel med blanke våpen utstråler holdninger. Både gode og dårlige. Det å ta seg godt ut kunne være med å styrke moralen og med det virke mer truende overfor motstanderen, slik at han vek unna en mulig kamp.
Noen vil kanskje lure på om morionhjelmen har blitt brukt i Norge. Hjelmtypen var i bruk i hele Europa og det kan dokumenteres at festningsknekter på norske festninger brukte denne hjelmtypen.
Men er den utstilte hjelmen ekte? Dette spørsmålet kan besvares gjennom forskjellige undersøkelser.
Hjelmen kan sammenlignes med andre hjelmer for å finne ut hvor den passer i en typologisk rekke. Men det svaret har vi allerede, for vi vet at det er en morionhjelm vi skal undersøke.
Vi kan undersøke hvor hjelmen kommer fra. Den beste kilden for en slik undersøkelse er å undersøke museets egen protokoll og registrering for å finne hjelmens historikk og opphav. Her finner vi et par interessante opplysninger. For i protokollen står det:

fremstilt i tyskland siste 1/2 del av 1500 tallet.BHM:TS.38.
hallwylska samlingen grupp XXXIV, f 12 og f 13, Svenskt landtforsvar fiugur 183b.

Det må litt sortering til for å forstå det som er gjengitt her. BHM TS38 betyr at hjelmen er deponert inn fra Bergen historiske museum og at den er registrert med museumsnummeret TS38 i deres protokoll. Referansen til Hallwylska samlingen viser til to morionhjelmer som har noen likhetstrekk med "vår" hjelm, men som likevel ikke er identiske. Hjelm F12 har Nürnberg-stempel men ikke plumeholder. F13 har ikke stempel, men har plumeholder. Begge hjelmene dateres i utgangspunktet til siste halvdel av 1500-tallet, men den eldste kjente proveniensen går strengt talt ikke lenger tilbake enn 1893, hvor en antikvitetshandler solgte dem på vegne av en person som levde fra 1824 til 1900. Begge hjelmene som her brukes som referanse kan altså være produsert midt på 1800-tallet.
Anmerkningen Svenskt lantförsvar er nok en bokreferanse. I denne boken vises det i figur 183b, til en morionhjelm med AM nummer (AM5465) hvor AM står for det svenske Armémuseum. På www.digitaltmuseum.se kan man se denne hjelmen om man søker på %morion% . Hjelmen er omregistrert og heter nå AM.072214. Det eneste nyttige her er innkomståret som er 1911. Ellers er det ingen opplysninger som kan dokumentere påstanden om at vår hjelm er produsert på 1500-tallet.
Det er mulig å se nærmere på materialene hjelmen er laget av og teknikkene som er benyttet for å lage den. Det er et dateringsproblem knyttet til dette for produksjonsmetoden for hjelmer har i grunnen ikke har forandret seg nevneverdig i perioden fra 1500-tallet til midten av 1800-tallet. Når vi i tillegg vet at det ble produsert rustinger, hjelmer og blankvåpen til teaterbruk i store mengder på 1800-tallet blir det vanskelig å si noe konkret om hjelmens alder ut fra produksjonsteknikken. En kjent leverandør av slike ting er det tyske firmaet Hugo Baruch &Co som hadde filialer i Berlin, London og i New York. I vårt bibliotek finnes det en katalog fra dette firmaet. Katalogen viser med all mulig tydelighet den bredden av produkter innen dekkvåpen, stakevåpen og blankvåpen som dette firmaet kunne levere. Og skulle noen lurer på hvem som ordnet med Kirsten Flagstads strålende antrekk i metall til hennes wagnertolkninger, indikerer denne katalogen at det nok kan ha vært Baruch som var leverandør.

Det finnes muligheter for å analysere alderen på museumsgjenstander. Basert på karbonholdig materiale er det mulig å si noe om alder. Av materialer i hjelmen er det er snakk om jern/stål og noe lær-rester inne i hjelmen etter svettebånd og hakestropp. Metallet i hjelmen er generelt vanskelig å datere på grunn av lite karboninnhold mens læret, som er et organisk materiale, lettere kan undersøkes radiologisk for å fastlå en datering. Problemet her er at svettebånd og hakestropp kan ha vært byttet i årenes løp. Læret i hjelmen ser absolutt ikke ut til å være bortimot 400 år gammelt. En slik undersøkelse er derfor ikke gjennomført, da det er lite sannsynlig at den kan gi noe fyllestgjørende svar.
I noen tilfeller finnes det en historisk dokumentasjon knyttet til enkeltgjenstander. Dessverre er ikke det tilfellet med denne hjelmen. Siste mulighet for å finne svar på hjelmens opphav er å se om det finnes noen knytning til en kjent håndverker eller hjelmsmed. Dessverre er det ingen spor av smedmerking på denne hjelmen. Så vi står igjen med en hjelm vi ikke kan si noe sikkert om, når det gjelder alder og opphav.
Hjelmen ser altså meget troverdig ut, men kan like godt ha vært produsert på midten av 1800-tallet som på 1500-tallet. Likevel viser hjelmen hvordan en slik hjelm ser ut og gir et innblikk i bruk av hjelm på 1500-tallet.